Dag 2 – Glimt fra indremedisinsk historie

NIF_100_logoAv Stephen Hewitt, redaksjonen.

I lys av Norsk indremedisinsk forenings 100-årsjubileum var Høstmøtets 2. dag viet norsk indremedisinsk historie. Alle grenspesialitetene presenterte historiske tilbakeblikk, og vi fikk gode inntrykk av den store utviklingen innen det indremedisinske fagområdet.

Stephen Hewitt.

Stephen Hewitt.

Refererte innlegg er basert på egne notater, litt supplerende litteratur og hukommelse. Det tas forbehold om eventuelle feil.

Leder Hanne Thürmer redegjorde for Norsk indremedisinsk forenings tilblivelse i 1915. Foreningens første møte 7.10 foregikk i skjul. Det var kontroversielt med en slik egen forening ved siden av Det norske medisinske selskap. Særlig professor Søren Bloch Laache var motstander mot spesialiseringen og oppsplittingen av medisinen med valgspråket ”Una medicinae et indivisibilis”. Men Indremedicinsk forening i Kristiania ble stiftet denne kvelden med Hans J Vetlesen som formann, og overlege Nils B Koppang og overlege Olaf Scheel i styret. Koppang var den første som brukte et EKG-apparat i Norge i 1916, og Scheel var blant de fremste kliniske forskerne på tuberkulose i Norge på denne tiden med internasjonalt ry. Foreningens møter tok for seg mange av de viktige sykdommene på denne tiden. Eksempelvis var tuberkulose, infeksjoner og bakteriologi hyppige temaer de første årene. Likeså nyvinninger innen biokjemi, røntgen og EKG. På 1920-tallet kom insulin, tabletter for Addison, kvikksølvdiuretika for hypertensjon, måling av stoffskifte og en kasuistikk om et hjerteinfarkt, der pasienten uvanlig nok overlevde. Også Laache ble etter hvert en aktiv deltaker i foreningens virksomhet.

Knut Endresen redegjorde for utviklingen av invasiv kardiologi.

Knut Endresen redegjorde for utviklingen av invasiv kardiologi.

Knut Endresen gikk gjennom utviklingen innen invasiv kardiologi. Werner Forsmann utførte i 1929 høyresidig hjertekateterisering på seg selv. Han ble først ekskludert fra det tyske medisinske selskap, men nådde senere anerkjennelse og fikk Nobelprisen i medisin i 1956. Håkon Rasmussen startet høyresidig hjertekateterisering i Norge, og Ole Storstein gjorde en stor innsats innen invasiv kardiologi. Venstresidig hjertekateterisering var særlig aktuelt ved bl.a mitral stenose og startet i 1950. Med ultralyd og doppler fra rundt 1963 ble slike undersøkelser mindre nødvendige. Koronar angiografi ble introdusert av Mason Jones i 1958, og de første utblokkinger ved Melvin Judkins i 1964. Bypassoperasjoner startet på 60-70-tallet. Karleiv Vatne utførte i 1981 den første PTCA i Norden på Rikshospitalet, og flere invasive kardiologer ble utdannet i England gjennom Arnets hjerteforskningsprogram. De første årene hadde man hjertebro til England. Stenter som forskaling på innsiden av koronarkar kom fra 1986. Med de nye medikamentavgivende stentene forekommer nå restenoser hos under 5%.

Johan Bruun gikk gjennom den infeksjonsmedisinske historien.

Johan Bruun gikk gjennom den infeksjonsmedisinske historien.

Johan Bruun presenterte den infeksjonmedisinske historien. Pest er trolig viktigste infeksjonssykdom i historien, der rundt 2/3 av Norges befolkning døde i årene 1350-1400. Kolera var viktig på 1800-tallet og spredte seg i epidemier, inntil John Snows oppdagelser i 1849 om spredning i drikkevannet. Kopper var alvorlig og var begrunnelsen for en egen epidemiavdeling på Ullevål i 1887. Lungebetennelsene var viktigste infeksjonssykdom på begynnelsen av 1900-tallet målt i omfang og var en viktig årsak til død blant barn og eldre frem til 2. verdenskrig og penicillin som kom fra 1941. Tuberkulose sto for 6-7000 årlige dødsfall til behandling kom i bruk fra 1943. Til sammenligning døde 246 av kopper i 1908-09. Koppervaksine ble oppdaget av Jenner i 1796. I årene 1918-1919 rammet spanskesyken også Norge dramatisk med over 1 million smittede og 13-15.000 dødsfall. Likeså var tyfoidfeber vanlig på begynnelsen av 1900-tallet. Poliomyelitt og meslinger var andre alvorlige virussykdommer dette århundret. Første effektive antivirale middel, acyclovir, kom i 1987. Nye agens har siden blitt avdekket, som fugleinfluensa, SATS og MERS og Ebola. Ovenfor sistnevnte har man nylig klart å utvikle en effektiv vaksine.

Norsk lungemedisinsk historie ble omtalt av Lars Fjellbirkeland. Den første lungemedisinske foreningen ble stiftet i 1903. Tuberkulose var begrunnelsen for spesialiteten brystsykdommer i 1918 og dominerte første del av 1900-tallet. Sett i forhold til folketallet døde det da flere av tuberkulose frem til 1925 enn av kreft i dag. Første effektive tuberkulostatika kom fra 1943. Tuberkulose er nå nærmest borte hos etniske nordmenn. Lungemedisinen endret seg. Nye sykdommer som astma har vært økende og affiserer i dag ca 1/10 av den voksne befolkningen. Etter inhalasjonssteroidene kom i bruk, «dør man ikke lenger av astma». Det var ingen klar enighet om definisjonen av KOLS inntil GOLD-kriteriene kom rundt år 2000. Å redusere tapet i lungefunksjon ble hovedmålet, med røykeslutt som viktigste tiltak. Lungekreft var sjelden tidlig på 1900-tallet, men vanligste kreftform blant menn i 1985. Noen undergrupper har fått effektiv behandling fra 1990-tallet. Første norske lungetransplantasjon ble utført i 1989.

Njål Stray fortalte om gastroenterologien slik han hadde opplevd den fra hans start i 1975.

Njål Stray fortalte om gastroenterologien slik han hadde opplevd den fra hans start i 1975.

Njål Stray presenterte gastroenterologien fra han startet på Sentralsykehuset i Akershus (nå Ahus) i 1975. Han fortalte at det var vanskelig å slippe til med å gastroskopere, og at han i andres fravær ble lært opp av sykepleier å føre skopet blindt ned i øsofagus. I 1976 konstruerte han en skleroseringsnål. Første publikasjonen om sklerosering av øsofagusvaricer kom i 1984. Fortsatt regjerte dogmet fra 1910: ”No acid – no ulcus”. H2-blokkere kom fra 1976, og protonpumpehemmere fra 1989. Etter Campylobacter pylori (Helicobacter pylori) ble isolert i 1982, var nok Arnold Berstad mest aktiv med dette i Norge. Koplingen til ulcus møtte stor skepsis, men dette synet vant frem på 90-tallet. Inflammatorisk tarmsykdom ble de tidlige årene behandlet med salazopyrin og steroider. 5-ASA kom utover på 80-tallet. Leversykdommer ble først inndelt i ”aktiv” og ”kronisk persisterende” hepatitt. Hepatitt A og B ble påvist i hhv 1963 og 1965, men tester ble først tilgjengelige fra slutten av 70-årene. Begrepet Non-A Non-B besto til man påviste Hepatitt C i 1989. Stray refererte også til egne pilotarbeider med fæces installasjon ved clostridium colitt.

Paul Linnestad ved medisinsk museum på OUS Ullevål tok for seg for tidlig behandling av syfilis under tittelen ”med ondt skal ondt fordrives”. Kvikksølvbehandling og isolasjon var behandling til salvarsan kom i 1910. Salvarsan virket effektivt på syfilis, men ikke på paralysene som kunne følge med. Kunnskapen om at malaria med høy feber kunne kurere sydommer som syfilis, fikk legene Lossius på Ullevål og Bendixen på Vindern til å utføre et forsøk med å inokulere malariablod hos pasienter med syfilis. Og i 1926 publiserte de 2 artikler på området, som ikke minst viste at dette kunne gi remisjon også av paralysene.

Øivind Larsen hadde studert det første norske medisinske tidsskrift, EYR, som ble utgitt i årene 1826-1838. 11 bind utkom totalt, med 4 nummer i året. Michael Schjeldrup var tidsskriftets første redaktør. Det var rundt 120 leger i landet på denne tiden. Larsen beskrev illustrerende hvilke leseforhold disse legene måtte ha hatt, ettersom stearinen først kom i 1827, og lysestakene i 1830. EYR hadde mange flotte illustrasjoner, som fortsatt er å betrakte som prydtegninger. Indremedisin var et sterkt teoretisk fag på denne tiden, de 2 andre fagomådene var kirurgi og statsmedisin.

Knut Engerdal tok for seg den geriatriske utviklingen i Oslo, og Olav Sletvold ellers i landet. Det første geriatriske foredrag i Norge ble holdt av Per Hansen og Axel Strøm i Det norske medisinske selskap i 1948. Særlig Christian Borchgrevink og Peter Hjort ivret for mer geriatrisk undervisning. Avdeling 15 på Ullevål er Norges første geriatriske orienterte avdeling, og ble opprettet for psykiatriske pasienter og demente. Per Hansen ble første professor i geriatri fra 1982. Frem til denne tiden var gjennomsnittlig liggetid 3 måneder. Fra 1982-83 skjedde imidlertid en revolusjon i miljøet da Knut Laake begynte å skrive ut pasientene tidligere. På 1990-tallet ble virksomheten mer orientert mot akutt geriatri, ettersom diagnoser som demens kunne håndteres poliklinisk. Diakonhjemmets utvikling var ganske lik med Ullevål. I hele landet var det gjerne indremedisinske spesialister med ulik grentilhørighet som gikk inn i faget. Tromsø fikk sin egen avdeling i 1983. Etter sengetallsreduksjoner på UNN håndterer avdelingen nå mer blålys-medisinske pasienter. Senere på 80-tallet fikk Haraldsplass sin egen avdeling, og geriatrien ble overført fra sykehjem til sykehus i Ålesund, Molde og Kristiansund. I 1992 introduserte Wenche Frogn Sælleg geriatrien i Trøndelag med egen avdeling på Namsos.
Bent Indredavik er også kjent for sin innsats med slagbehandling.

Ivar Følling redegjorde for utviklingstrekk innen Føllings sykdom, fenylketonuri, som ble oppdaget i 1934 av hans far Asbjørn Følling. Asbjørn Følling var både lege og kjemiker, og på bakgrunn av hans kjemiske kunnskaper ble han bedt å vurdere 2 mentalt retarderte søsken. Hans undersøkelse av urinen viste en avvikende utfelling hos begge disse søsknene da han tilsatte jernklorid. Han konkluderte etter videre undersøkelser at begge de 2 mentalt retarderte søsknene utskilte fenylpyrodruesyre. Senere fant han 9 blant 430 psykiatriske pasienter som utskilte fenylpyrodruesyre i urinen. Han fikk slik et grunnlag på 11 pasienter i den første publikasjonen på dette feltet. Flere av disse var i familie, og en recessiv arvegang ble konstatert. Sykdommen, som skyldes en defekt i omdanningen av fenylpyrodruesyre til tyrosin, ledet til et nytt kapittel innen medfødte metabolske sykdommer. I 1954 ble vist at fenylketonfattig kost kunne snu dyp åndssvakhet til normal utvikling når behandlingen startet tidlig. Asbjørn Følling fikk en rekke høytstående utmerkelser etter sine funn.

Utviklingstrekk innen behandlingen og prognosen av blødersykdommen hemofili ble omtalt av Pål André Holme. Hemofili kan spores tilbake til det 2. århundre. Tidlig på 1900-tallet var forventet levetid med blødersykdom 13 år. Enkelte fortynnede slangegifter kom i bruk på 1930-tallet for å øke koagulasjonen, og man begynte fra denne tiden også å bruke frossent plasma mot blødninger. Holme betegnet 1964 som et stort gjennombruddår da Judith Graham Pool oppdaget kryokrepitasjon, som inneholdt faktor VIII. Utvikling av faktorprodukter på 70-tallet økte forventet levetid til 50-60 år frem til 1980. HIV-/AIDS-epidemien var et tilbakeslag, da viruset forekom i blodprodukter. Men bedre screeningtester bidro til nye fremskritt på 1990-tallet. Faktorgenet ble klonet på 80-tallet, og rekombinante faktorprodukter ble tilgjengelige på 90-tallet. Største utfordring i dag er inhibitorutvikling.

Per Fauchald gjennomgikk historien om nyretransplantasjon. Det hadde i lang tid vært en tanke om å kunne flytte organer. Ragnvald Ingebrigtsen var f.eks forskningsstipendiat hos Carel i USA 1911-13. Den første transplantasjonen med levende giver skjedde i Paris i 1951, men pasienten døde etter 4 uker. Hovedproblemet var avstøtningsmekanismene, og man måtte tilstrebe best mulig vevsforlikelighet. Den første vellykkede nyretransplantasjonen i verden ble utført mellom eneggede tvillinger i 1954 i Boston. I Norge gjennomførte professor Leif Efskind på Rikshospitalet den første nyretransplantasjonen i Norge i 1956. Den første langtidsoverlevende nyretransplanterte fikk sin nye nyre på Ullevål i 1963, og pasienten levde i 22 år. Audun Flatmark fikk i 1968 med seg Erling Brodwall og innkalte til nasjonalt møte om handlingsprogram for nyresviktpasienter. Møtet bidro til en systematisering av behandlingen av nyresviktpasientene med utbygging av dialyseenheter og desentralisert utredning for nyretransplanasjon. Den immunosuppressive effekten av cyklosporin ble oppdaget i 1972, og etter det har overlevelsen etter transplantasjon økt betraktelig.

Norsk Indremedisinsk Forening
Ansvarlige redaktører:
Ole Kristian H. Furulund, Stephen Hewitt
Opphavsrett: ©Norsk Indremedisinsk Forening
Følg NYI på: Facebook
Webmaster og design: www.drd.no