Av Geir Riise, generalsekretær, Den norske legeforening.
Generalsekretær Geir Riise hilste fra Den norske legeforening og gratulerte Norsk indremedisinsk forening med 100-årsjubileet. Han gratulerte samtidig Hanne Thürmer med gjenvalget som leder for 2 nye år. Du har gjort en fin og stor innsats for foreningen i de 6 årene du har sittet som leder, sa Riise blant annet.
Generalsekretæren gikk deretter kort gjennom noen av milepælene i foreningens historie. Mye har skjedd innen indremedisinen på disse 100 årene. Egne indremedisinske foreninger har lang tradisjon i Norge. Den første organiseringen av norske indremedisinere skjedde 7. oktober 1915 med navnet Indremedicinsk forening i Kristiania. Formål var at diskutere spørsmaal vedrørende indremedicin og tilgrænsende fag. På dette tidspunktet for dannelsen av foreningen var det åtte indremedisinske avdelinger i Norge, hvorav seks var i Oslo.
Med sine 2680 yrkesaktive medlemmer er Norsk indremedisinsk forening den største fagmedisinske forening blant sykehusspesialitetene i Legeforeningen. Bare allmennmedisin er større som fagmedisinsk forening. I dag er det 1612 godkjente spesialister i indremedisin under 70 år. Spesialiteten ble opprettet i 1915 sammen med 12 andre spesialiteter. Indremedisinen var blant de første formaliserte spesialitetene. Faget er i rivende utvikling og antallet indremedisinere har økt. Det kan nevnes at i 1950 var det 191 spesialister i indremedisin. Antallet spesialister i indremedisin har mer en 8-doblet seg siden den gang og fram til i dag.
I 1947 skjedde det en omorganisering og navneendring. Norsk indremedisinsk forening ble til Norsk internistforbund, mens osloforeningen ble til Norsk Selskap for Indre Medisin. Nå fikk vi altså en todeling av ansvaret for indremedisinerne. Internistforbudet skulle ta seg av de fagpolitiske interessene, mens selskapet skulle ha ansvaret for det faglige og vitenskapelige.
Generalforsamlingene for de to foreningene ble holdt på høstmøtet. Generalforsamlingen i selskapet var gjerne raskt ferdig, mens den i forbundet tok lenger tid. De fagpolitiske spørsmålene ble viktigere utover på 60- og 70-tallet, og uenighetene var nok større her enn i selskapet. Med større betydning for fagpolitikken kom også behovet for en mer slagkraftig forening. I 1975 ble det derfor tatt initiativ til en sammenslåing. I 1977 ble Norsk indremedisinsk forening slik vi kjenner den i dag stiftet.
Den indremedisinske pasient er ikke alltid lett å definere. Det er i alle fall liten tvil om at indremedisinen spenner over et bredt spektrum av det medisinske kunnskapsområde, og at faget med rette bærer betegnelsen moderfaget. Det indremedisinske fag er tenkefaget, kanskje «grublefaget» hvor det ikke bare er nok å telle eller høre, se eller analysere prøver. Her skal det forstås hva som henger sammen. Indremedisinen er et fag hvor det skal forstås hva som skal forstås, sa Riise.
Hanne Thürmer og Geir Riise.
Han illustrerte poenget med kirurgen, anestesiologen og indremedisineren som skulle på kongress i England og tok toget sammen fra London til Oxford. De passerte den engelske landsbygda, og langsmed jernbanen beitet det noen sauer. Se der borte beiter det noen svarte og hvite sauer, sa kirurgen. Du må være mer presis, sa anestesiologen, der går det åtte hvite og fire svarte sauer. Det kan vi ikke være helt sikre på, sa indremedisineren, det er bare en side som vender mot oss, så de åtte sauene er hvite på en side og det samme gjelder de fire svarte. De må alle undersøkes nærmere før vi kan konkludere.
Vi gratulerer Norsk indremedisinske forening med 100-årsjubilet og ser frem til å følge fagets og foreningens utvikling i årene som kommer, avsluttet Riise. Som en gave fra Den norske legeforening ga generalsekretæren en Anatomisk plansje fra 1822.
