Anders J Haugen, lege og doktorgradsstipendiat, Nyremedisinsk avdeling, OUS Rikshospitalet.
Nyredonasjon har vært livreddende for mange med alvorlig nyresvikt. Prognosen for nyredonorene har vært mindre kjent. Artikkelen tar for seg ny kunnskap og presenterer nye studier om dette.
Praksisen med å transplantere nyre fra levende giver har eksistert i flere tiår (1). Etter nefrektomi vil donor miste ca. 30 % av nyrefunksjonen, men det har likevel vært vurdert som risikofritt å leve med en nyre etter donasjon (2, 3). Enkelte studier de senere årene har imidlertid vist økt langtidsrisiko for nyresvikt og mortalitet blant levende givere sammenliknet med friske personer (4, 5).
Det er kjent at redusert GFR i forbindelse med nyresykdom er assosiert med hypertensjon og kardiovaskulær sykdom (6, 7). Man kan derfor tenke seg at redusert nyrefunksjon etter donor nefrektomi også vil innebære økt risiko. Det kan være flere grunner til at en tidligere ikke har avdekket økt risiko for sykdom blant donorer, etter så mange års praksis. Mange tidligere studier har hatt kort oppfølgingstid, for lite antall deltakere, eller manglet et godt nok sammenlikningsgrunnlag til donorene.
Noe som er spesielt viktig i studier på levende givere er utvelgelsen av kontrollpersoner. Donorer er friske personer som er screenet for sykdom og som må oppfylle flere kriterier for å kvalifisere som givere. En potensiell donor skal blant annet ha et normalt blodtrykk, BMI under 30, normal glukosebelastningstest og ikke ha alvorlig komorbiditet. Blir ikke kontrollgruppen tilstrekkelig lik donorene, kan det skape skjevheter i resultatet.
Ideelt sett bør kontrollpersonene være like friske som donorene på samme tidspunkt som donasjon. Hvis kontrollgruppen er frisk på studietidspunkt og ikke på tidspunkt for donasjon, vil donorer komme dårligere ut på feil grunnlag og resultatet bli falskt positivt.
I motsetning til retrospektive studier, som det er mest av på området, vil et prospektivt design gjøre det enkelt å velge ut kontroller på samme måte som man velger donorer, screene de på samme måte og gjøre det på riktig tidspunkt. Dette er imidlertid dyrere, mer tidkrevende, og det kan være vanskelig å samle nok deltakere. I tillegg må man følge begge gruppene over mange år for å avdekke forskjeller. Det eksisterer så langt kun en studie som prospektivt har fulgt donorer og friske kontroller over lengre tid fra donasjonstidspunktet. En gruppe fra USA publiserte nylig data på litt over hundre donorer og tilsvarende antall friske kontroller som har blitt fulgt i ni år siden donasjon (8). Her fant de at PTH, homocystein og urinsyre var forhøyet hos donorene, i tillegg til at elastisitet i små arterier var signifikant mindre hos donorer. Dette kan i sin tur medføre økt risiko for hjertesykdom (9-11).
I den generelle befolkningen er redusert nyrefunksjon assosiert med hypertensjon og proteinuri, som er kjente kardiovaskulære risikofaktorer. Det har vært stilt spørsmål om donorer også er utsatt for å utvikle hypertensjon og proteinuri, selv om denne gruppen ikke har sykdom som årsak til redusert nyrefunksjon. I 2006 kom en meta-analyse som viste at blodtrykk hos nyredonorer øker med 5 mmHg over det som er å forvente ved normal aldring (12). Dette resultatet var hovedsakelig bygget på studier som brukte kontroller som ikke var fulgt fra donasjonstidspunkt. På samme tid publiserte Garg et al. en meta-analyse om risiko for proteinuri og redusert nyrefunksjon blant donorer (12). Her fant de økt proteinuri hos donorer sammenliknet med kontroller. Etter initialt redusert nyrefunksjon etter donasjon, var det ikke videre noe økt tap av GFR utover det som er assosiert med normal aldring. Også denne analysen var bygget på svake primærstudier som sammenliknet donorene med kontrollgruppe fra studietidspunkt og ikke donasjonstidspunkt.
I 2014 kom det noe oppsiktsvekkende resultater fra to store studier som viste økt langtidsrisiko for nyresvikt blant donorer sammenliknet med kontrollpersoner (4, 5). Den ene av disse studiene var fra Norge, og viste i tillegg, økt langtidsmortalitet blant donorer, sammenliknet med friske kontroller. Studien hadde lang oppfølgingstid (median oppfølging 15 år) og brukte kontroller som var selektert ut i fra donasjonskriterier og som dermed i utgangspunktet var «likere» donorene (5).
Vi har utført en tverrsnittsundersøkelse på norske levende givere og innhentet oppfølgingsdata på over 1000 donorer. I tidsrommet 2008-2013 ble givere over hele landet kalt inn til undersøkelse. Følgende opplysninger ble da registrert på hver giver: sykdomshistorikk siden donasjonen, medikamentopplysninger, blodtrykksmåling, urin albumin-kreatinin ratio, høyde, vekt, nyrefunksjon og andre relevante blodprøver. Disse personene har donert i forskjellige tidsperioder, alt fra 1972-2007. Ved å bruke disse opplysningene har vi muligheten til å se på forekomst av forskjellige sykdommer og avdekke mulige risikofaktorer hos donorer mange år etter donasjon.
I første delstudie undersøkte vi prevalens av hypertensjon etter donasjon, sammenliknet med friske kontrollpersoner (13). Følgende kriterier ble satt for å oppfylle diagnosen hypertensjon: Målt blodtrykk >140/90, inneha diagnosen hypertensjon og/eller bruk av blodtrykksmedisin.
Kontrollpersonene er hentet fra HUNT (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, www.ntnu.no/ HUNT) (figur 1). HUNT er en stor befolkningsundersøkelse fra Trøndelag som skal være representativ for Norges befolkning. HUNT 1, 2 og 3 er tre delundersøkelser som ble utført i tre tidsrom, hhv 1984-86, 1995-97 og i 2006-08.
Figur 1: HUNT 1, 2 og 3 er befolkningsundersøkelser fra Nord-Trøndelag. Gjengitt med tillatelse fra S Krokstad og HUNT.
Kontrollpersonene vi bruker i studien, har deltatt i to av HUNT undersøkelsene. Enten HUNT 1 eller HUNT 2, i tillegg til HUNT 3. Dette gir oss helseopplysninger på de samme kontrollpersonene fra to tidspunkt. Donorene ble stratifisert etter tidsrom for donasjon og sammenliknet med kontroller fra HUNT studie utført i tilsvarende tidsperiode (Figur 2). Ved å retrospektivt designe studien på denne måten etterlikner vi en prospektiv tilnærming, som tillater å følge opp donor og kontroll fra samme tid.
Figur 2: Donorer ble stratifisert etter tidsrom for donasjon. Donorene ble så sammenliknet med HUNT deltakere fra tilsvarende tidsperiode. Modifisert fra (13).
I tillegg ble kontrollene selektert ut i fra standard donasjonskriterier. Det vil si at kontrollpersonene hypotetisk sett, nærmest kvalifiserer som givere. Vi ekskluderte personer med høyt blodtrykk, diabetes, lav GFR, høy BMI, og personer med forskjellig komorbiditet.
Totalt inkluderte vi 1029 donorer og 16.084 friske kontrollpersoner fra HUNT. Gjennomsnittlig oppfølgingstid av donorene var ca. 11 år, og ca. 16 år for kontrollgruppen. Etter oppfølgingsperioden hadde 36 % av donorene utviklet hypertensjon, mot 27 % av kontrollpersonene.
I den statistiske analysen brukte vi stratifisert logistisk regresjon der vi fant en 25 prosent økt risiko for hypertensjon blant levende givere sammenliknet med kontrollgruppen (OR 1.25, KI 1.12-1.39). Dette estimatet er justert for systolisk blodtrykk ved donasjon, BMI, kjønn, tid siden donasjon, alder, og røyking. Funnet er i tråd med resultater fra en nylig publisert amerikansk studie som i sitt materiale fant en 19 prosent økt risiko for hypertensjon blant donorer sammenliknet med kontroller (14).
Det er viktig å utrede mulige langtidskonsekvenser av donor nefrektomi for å sikre god helse for giveren. De seneste resultatene, både fra Norge og internasjonalt, har først og fremst en betydning for oppfølgingen av donorene. Hypertensjon er en modifiserbar risikofaktor som kan behandles for å forebygge kardiovaskulær sykdom. Man bør overfor donor poengtere viktigheten av å kontrollere blodtrykket regelmessig og fortsette med det i lengre tid etter donasjon, eller livet ut.
Resultatene vil også inngå i informasjon til nye potensielle donorer, slik at de er best mulig informert om risiko ved donasjon. Donor nefrektomi er et kirurgisk inngrep på en frisk person, og det er da spesielt viktig å belyse all risiko i henhold til krav om informert samtykke.
Forfatteren har ingen interessekonflikter
