Utredning og behandling av latent tuberkulose

Ingunn Harstad, overlege ved lungemedisinsk avdeling, Klinikk for Lunge og Arbeidsmedisin, St. Olavs Hospital, 1. amanuensis ved institutt for Samfunnsmedisin og Sykepleie, Fakultet for Medisin og Helsevitenskap, NTN

---

Pasienter bør undersøkes for latent tuberkulose før oppstart av immunsvekkende behandling og ved alvorlig immunsvekkende sykdom. Det er pliktig med screening av enkelte innvandrergrupper og av personer som har vært i høyinsidensland og som skal arbeide med barn og syke. Før oppstart av forebyggende behandling må en vurdere om behandlingen er gjennomførbar, og risiko for bivirkninger opp mot forventet effekt.

Forekomst og definisjoner

Det er beregnet at 23% av verdens befolkning er smittet av tuberkulose (TB) (1), og blant dem som er smittet vil 5-10% utvikle tuberkulose i løpet av livet. De fleste vil bli syke i løpet av de første to år etter smittetidspunkt.

TBNET, et Europeisk nettverk for klinisk orientert tuberkuloseforskning, har definert latent TB som en tilstand av persisterende mykobakterie- spesifikk T-cellerespons i fravær
av kliniske bevis for tuberkulose (2). Men en vanlig arbeidsdefinisjon er en positiv tuberkulintest eller positiv Immun Globulin Release
Assay (IGRA)-test uten tegn til aktiv sykdom. Både Mantoux, som er
en tuberkulintest (TST), og IGRA- tester kan være falskt positive eller falskt negative. De siste årene har Mantoux-test blitt gradvis mindre brukt. Nå er det hovedsakelig IGRA-tester som brukes i Norge.

Risikogrupper/screening

I Norge screenes visse innvandrergrupper for tuberkulose når de kommer til landet. Folkehelseinstituttets (FHI) tuberkuloseveileder angir hvilke grupper som skal screenes og aktuelle tester (3). Dette endres over tid avhengig av smittesituasjonen og hvilke innvandrergrupper som kommer til landet. Screeningen utføres med røntgen thorax og/eller IGRA-test. Alle asylsøkere og flyktninger skal screenes for tuberkulose. Innvandrere fra land med ekstra høy forekomst av tuberkulose; definert som >200/100 000 per år, de som har andre risikofaktorer, og alle som skal jobbe med barn eller i helsevesenet og har vært i et høyrisikoland i over 3 måneder, skal screenes for latent tuberkulose. I forbindelse med smitteoppsporing omkring pasienter med aktiv tuberkulose, blir alle aktuelle kontakter testet (3).

For øvrig foregår testing på bakgrunn av individuelle risikofaktorer (tabell). Alle pasienter som er HIV-positive, som skal ha TNF-α- hemmer, eller som skal transplanteres, bør screenes. Generelt bør en vurdere testing ved immunsvekkende sykdom og/eller behandling. Ellers vurderes risiko for å være smittet opp mot aktuelle sykdom/behandling individuelt.

Tester for latent TB

Det er to hovedtyper av IGRA tester i bruk: QuantiFERON TB-GOLD (QFT), i stadig nye og bedre versjoner, og T- SPOT-TB (T-spot). Ved begge testene stimuleres T-celler fra blod med antigen fra M. tuberculosis- komplekset. I QFTprøven måles mengde interferon gamma, i T- SPOT- TB telles antall celler som er stimulert. QFT er enklest å gjennomføre og blir utført ved de fleste av landets sykehus. T-spot utføres på Folkehelseinstituttet. Sammenlignet med Tuberkulin-tester gir IGRA- tester færre falskt positive resultater da de ikke reagerer på BCG og i mindre grad på atypiske mykobakterier. Men det finnes ingen gullstandard å måle dem opp mot, og sensitiviteten er fra 70-97%, avhengig av hvilken gruppe som blir testet (4). Ved immunsvekkelse og hos små barn er det økt mengde inkonklusive tester og falske negative. T-spot er noe bedre enn QFT på disse gruppene. En større norsk studie har vist en viss sammenheng mellom økt QFT-verdi og risk for å utvikle sykdom (5). Høye Mantoux-verdier kan også ses som en separat riskfaktor.

Utredning

Ved positiv QFT eller TST hos en pasient i risikogruppen, må aktiv tuberkulose utelukkes. Anamnese, klinisk undersøkelse, røntgen thorax og indusert sputum med testing for Mycobacterium tuberculosis (PCR, dyrkning) er da indisert. HIV-test bør tas. Ved klinisk mistanke om aktiv tuberkulose, eller ved positive funn på noen av undersøkelsene, må en gjøre videre utredning avhengig av mistenkt organ. Blodprøver, inkludert hematologi, nyreprøver og leverprøver må utføres før eventuell oppstart av forebyggende behandling.

Forebyggende behandling

Formål og indikasjon Formålet med forebyggende behandling kan være å redusere risikoen for sykdom på individnivå, eller i et folkehelseperspektiv å forhindre forekomst og spredning av sykdommen i samfunnet. Det siste er særlig aktuelt når landet nærmer seg eliminasjonsfasen, definert som 0,2-1 tilfelle/100 000 per år. Norge nærmer seg den fasen. I Tuberkuloseveilederen (3) er det angitt anbefalinger for forebyggende behandling (jfr. Tabell 1) hvor alder, nysmitte, ankomst fra land med særlig høy forekomst og personlige risikofaktorer med hensyn til andre sykdommer og behandling blir vektlagt. Pasienter med kun positiv IGRA-test uten annen risiko blir vanligvis ikke anbefalt behandling, men slike grupper skal i utgangspunktet ikke testes. Uansett er det viktig at pasientene får informasjon om hva en positiv IGRA-test innebærer, og Folkehelseinstituttet har informasjonsark oversatt til mange språk (6).

Effekt av behandling

Forskjellige studier på effekt av forebyggende behandling viser stor variasjon, avhengig av om pasientene var reelt smittet, om hele behandlingen var fullført, hvilken behandling var gitt og hvilken risikogruppe de tilhørte. Men ved gjennomgang av studier hvor de fleste har gjennomført hele kuren, finnes en reduksjon på 60-90% i risikoen for å utvikle aktiv TB (7).

Det er ikke påvist resistensutvikling på bakgrunn av forebyggende behandling, forutsatt at aktiv tuberkulose er utelukket før oppstart (8).

Bivirkninger

Både isoniazid og rifampicin kan gi leveraffeksjon med asymptomatisk stigning av leverprøver hos 10-20% og opptil 0,1-0,56% kan få symptomer eller betydelig hepatotoksisitet (7, 9). Leverprøver bør derfor tas før oppstart og under behandling. Risikoen for hepatotoksisitet øker med alder, alkoholoverforbruk, underernæring og hypoalbuminemi. Isoniazid kan gi nevropati pga. interaksjon med pyridoksinmetabolismen, og tilskudd av pyridoksin blir gitt for å motvirke dette. Allergiske hudreaksjoner er vanlige, men sjelden alvorlige. Rifampicin farger kroppsvæsker oransje-rød, og det er viktig å informere om dette. Enkelte får gastrointestinale ubehag av Rifampicin.

Hvem bør få behandling?

Før en avgjørelse om forebyggende behandling tas, bør en vurdere sannsynligheten for at den diagnostiske testen for latent tuberkulose er sant positiv, risikoen for reaktivering av sykdom, effekten av behandling, sannsynlighet for bivirkninger og muligheten for å fullføre behandlingen. Behandlingen er frivillig, og pasienten bør være med i avgjørelsen om behandling eller ikke.

Gjennomføring av forebyggende
behandling

Når en pasient har fått påvist latent tuberkulose, aktiv tuberkulose er utelukket og alvorlig leversykdom er utelukket, må pasienten informeres grundig og få delta i beslutningen om behandling. Sjansen for å fullføre behandlingen øker med kortere behandlingsregime, og når pasienten får delta i beslutningen om behandling.

Behandlingsregimer

Vi bruker i hovedsak to kurer som begge varer i 3 måneder; den ene består av Rifampicin + Isoniazid daglig i 3 måneder, den andre består av ukentlig dosering av Rifapentin og Isoniazid, begge med daglig Pyridoksin tilskudd. Det finnes også flere andre aktuelle regimer som regnes som likeverdige. Vi bruker kombinasjonstabletter i den daglige behandlingen og gir den i dosett. For den ukentlige kuren bruker vi vanligvis DOTS (direkte observert behandling). Hvis ikke pasienten har særlige preferanser, velger vi vanligvis daglig dosering hospasienter som skal ha TNF- α -hemmer, da de ofte er eldre og har mange andre medisiner som øker faren for bivirkninger. Ved daglig dosering er det raskere å avslutte behandlingen dersom det blir nødvendig. Ved usikkerhet med hensyn til etterlevelse, velges den ukentlige doseringen. Medisinene doseres etter vekt. En bør gjøre et interaksjonssøk på både Isoniazid og Rifampicin opp mot andre medisiner pasienten bruker. Det tas kontrollblodprøver etter 2 og 6 uker, videre kun ved patologiske prøver eller mistenkte bivirkninger.

Ved alvorlig immunsvekkende sykdom eller behandling må pasienten undersøkes for latent tuberkulose og om mulig gis forebyggende behandling.

Praktisk gjennomføring

Tuberkulosekoordinator har et behandlingsoppstartmøte med pasienten. Hos oss blir dette utført uten behandlende lege. Behandlingsplan underskrives og signeres av alle involverte parter, og MSIS-melding for tuberkulose skrives. Ved ukentlig dosering er vanligvis hjemmesykepleien involvert, ellers kan det for eksempel være en direkte avtale mellom pasient og tuberkulosekoordinator om kontakt ved behov. Vi har ingen ytterligere kontroll hos lege uten ved særlige problemer. Kontroll av IGRA-test under eller etter behandling har ingen verdi. Dersom en pasient med sterk indikasjon for forebyggende behandling ikke behandles, for eksempel pga. kontraindikasjoner eller pasientens ønske, bør pasienten følges med kontroller i tre år.

Oppsummering

IGRA-tester tas som del av screeningprogram, smitteoppsporing, før oppstart av immunsvekkende behandling og ved sykdommer som gir alvorlig immunsvekkelse.

Før en avgjørelse om forebyggende behandling tas, bør en vurdere sannsynligheten for at den diagnostiske testen for latent tuberkulose er sant positiv, risikoen for reaktivering av sykdom, effekt av behandlingen, sannsynlighet for bivirkninger og muligheten for å fullføre behandlingen.