Det er lang ventetid for nyretransplantasjon med avdød giver, og noen dør mens de venter. Det betyr mye at et familiemedlem eller en god venn kan stille som nyregiver. Å motta en nyre fra en levende giver innebærer flere fordeler for resipienten, sammenliknet med en nyre fra en avdød giver. Det er blant annet bedre graft- og pasientoverlevelse ved transplantasjon fra levende giver [1, 2].
Anders J. Haugen, lege i spesialisering, PhD, Nyreseksjonen, Vestre Viken, Bærum Sykehus
De vanligste årsakene til terminal nyresvikt eller ende stadium nyresykdom i Norge er diabetes nefropati og nefrosklerose, som utgjør ca halvparten av pasientene. Behandlingsalternativene er enten dialyse eller transplantasjon, og transplantasjon med levende giver er det klart beste alternativet dersom det er mulig å gjennomføre. Årlig utføres ca 250-300 nyretransplantasjoner i Norge og rundt en tredjedel av disse er med levende giver.
Norge har lenge vært en ledende nasjon når det kommer til nyretransplantasjoner med levende giver, og har lang historie. Den første vellykkede transplantasjonen med levende giver i Norge ble utført i 1963, og mellom 1969 og 2019 ble det utført 3198 nyretransplantasjoner fra levende giver i Norge (Norsk Nyreregister).
Å fjerne en nyre til donasjon er ikke helt uten risiko for giveren. Etter donasjon mister donor ca. 30 % av nyrefunksjonen, og nyere studier har vist økt langtidsrisiko for hypertensjon og ende-stadium nyresykdom etter donasjon [3-5]. Etter at disse resultatene kom ut ble det i Norge strammet noe inn på donorkriteriene. Blant annet ble det stilt strengere krav til GFR, eller nyrefunksjonen, til den enkelte potensielle giver.
Man må forøvrig være helt frisk for å kunne stille som nyredonor.
En potensiell nyredonor går gjennom et screeningprogram før donasjon, med diverse kliniske undersøkelser og blodprøver (tabell 1).
Det er strenge krav for godkjenning, og noen ganger oppdages sykdom som hypertensjon og diabetes underveis i utredningen som diskvalifiserer giveren (tabell 2).
Tall fra Europa har vist at opp til halvparten av potensielle donorer blir avslått som følge av patologi avdekket under utredning [6, 7].
Et avslag kan medføre at en resipient mister sin eneste mulighet for å få et organ fra en levende giver, og dermed må inn på en stadig økende venteliste for å få en nekro-nyre. I Norge står nå over 300 mennesker på denne ventelisten.
Man kan i enkelte tilfeller allikevel bli godkjent som donor, selv om man har en enkeltstående medisinsk tilstand som nevnt over [8]. Det gjøres altså visse unntak, enten det er med grensehøyt blodtrykk, litt høy BMI, eller historikk med nyresten.
Her må det gjøres individuelle vurderinger av den livslange risiko.
Nyresykdom på bakgrunn av de vanligste årsakene (diabetes og hypertensjon) oppstår som oftest midt i livet. Det kan ta flere tiår før det utvikler seg til endestadium nyresykdom. En ung donor vil i utgangspunktet ha høyere livslang risiko for nyresvikt sammenliknet med en middelaldrende person, da han/hun har flere år igjen å leve med singel nyre.
En middelaldrende donor med singel nyre og en enkeltstående medisinsk tilstand vil derfor i mange tilfeller ha en lavere livslang risiko for nyresvikt sammenliknet med en frisk 25-åring. Høy-risiko donorer er gjerne kaukasiere i midten av tyveårene med en lav til normal pre-donasjons GFR. Nefrektomi vil føre til videre redusert GFR, og GFR reduseres ytterligere med økende alder. Hvis donor f.eks. en gang utvikler diabetes kan endestadium nyresykdom fortsatt inntreffe etter mange år, men på et tidligere tidspunkt i livet [9, 10].
En vanlig grunn til å avslå en potensiell donor har vært nyoppdaget hypertensjon, da hypertensjon kan forverres etter donasjon og videre føre til nyresvikt [11].
Det har tidligere vært lite studier på langtidsrisiko blant donorer med etablert hypertensjon på donasjonstidspunktet. Noen studier har sett på videre effekt på blodtrykk, proteinuri, og nyrefunksjon etter donasjon i denne gruppen, men hovedsakelig ikke avdekket store forskjeller i utkomme fra de normotensive donorene [12-14]. Disse studiene har imidlertid hatt kort oppfølgingstid og få deltakere.
I løpet av de senere årene har det kommet mere forskning på denne gruppen givere, både nasjonalt og internasjonalt.
En norsk retrospektiv studie fra 2019 så på langtids kardiovaskulær mortalitet i en liten gruppe (n=140) norske givere med hypertensjon ved donasjon, sammenliknet med normotensive donorer (n=1991) [15]. Studien hadde en median oppfølgingstid på 20 år. I den multivariate analysen fant man ikke signifikant økt mortalitetsrisiko i den hypertensive gruppen (HR 1.1 CI 0.7-1.8). En amerikansk studie fra Johns Hopkins i USA publisert samme år, hadde 7,1 års median oppfølging, og sammenliknet eldre (>50 år) hypertensive nyregivere med normotensive givere (n=24553 donorer, 2265 med hypertensjon). De fant høyere risiko for ende-stadium nyresykdom, men ikke signifikant økt langtids mortalitet i den hypertensive gruppen (HR 1.18, CI 0.84-1.66) [16]. Den absolutte risikoen for ende-stadium nyresykdom var liten.
Vi vet at ikke bare hypertensjon, men også små økninger i blodtrykk i den generelle befolkningen medfører økt risiko for kardiovaskulær morbiditet og mortalitet [17, 18]. Ut i fra dette kan funnene virke noe overraskende, men nyredonorer er nøye screenet og helt friske forøvrig, og uten annen komorbiditet som kan bidra til økt kardiovaskulær risiko. I tillegg følges de i mange år etter donasjon, som igjen kan føre til at andre risikofaktorer blir oppdaget og behandlet tidligere.
Enkeltstående medisinske tilstander må ikke nødvendigvis diskvalifisere deg som nyregiver, men det skal gjøres en helhetsvurdering av total risikoprofil der alder spiller en stor rolle.
Når det kommer til velkontrollert hypertensjon hos eldre personer (> 60 år), bør ikke dette være en absolutt kontraindikasjon til nyredonasjon, hvis man ellers er helt frisk uten andre kardiovaskulære risikofaktorer. Basert på nyere forskning tillates donorer i aldersgruppen.
60 år med velkontrollert hypertensjon (BT 140/90 mmHg, ambulatorisk <130/80 mmHg) med ett blodtrykksmedikament, og uten tegn til ende-organ skade, vurdert ut i fra ekkokardiografi, mikroalbuminuri, og fundoskopi.
På grunn av manglende studier med lang nok oppfølgingstid aksepteres ikke yngre givere med hypertensjon.
