Kronisk nyresykdom øker risiko for osteoporose og benbrudd på grunn av forstyrrelser i ben- og mineralmetabolismen. Tidlig diagnostikk og målrettet behandling kan redusere risikoen for skjelettkomplikasjoner. Artikkelen beskriver underliggende mekanismer, diagnostiske utfordringer og behandlingsmuligheter.
Kiarash Tazmini, Overlege, PhD (1), Mikkel Pretorius, Overlege, PhD (1,2), Hege K Pihlstrøm, Overlege, PhD (3), Ruth Strømmen, LIS 3 i nefrologi og PhD kandidat (3)
1 Endokrinologisk Avdeling, ESF, Oslo Universitetssykehus,
2 Medisinsk Fakultet, Universitetet i Oslo,
3 Nyremedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus
Korrespondanse: Kiarash Tazmini, kiataz@ous-hf.no
Osteoporose er en systemisk skjelettsykdom med redusert bentetthet og endringer av benvevets mikroarkitektur, som fører til økt bruddrisiko (1). Osteoporotiske brudd er vanlige og affiserer omtrent en av to postmenopausale kvinner samt en av fem menn over 50 år (2). Kronisk nyresykdom (CKD) (tabell 1) er en uavhengig risikofaktor for osteoporose. På verdensbasis er prevalensen av CKD 10-15%, og den øker med økende alder og er vanligere blant kvinner (1–3). Pasienter med estimert glomerulær filtrasjonsrate (eGFR) < 60 ml/min har minst dobbelt så høy risiko for osteoporose (1), og nyretransplanterte har opptil fire ganger høyere risiko for fraktur sammenlignet med den generelle befolkningen (4,5).
En ubalanse mellom benformasjon og benresorpsjon starter tidlig ved fallende nyrefunksjon og bentapet er multifaktorielt1. Begrepet CKD-MBD (mineral-og bensykdom ved CKD) ble innført av den globale nyreorganisasjonen KDIGO i 2005, for å synliggjøre at det dreier seg om en systemisk patologisk tilstand karakterisert av forstyrrelser i blant annet kalsium og fosfat-metabolismen, skjelettpatologi og kalsifisering av kar og bløtvev (figur 1 og 2). I tillegg til å øke risiko for benbrudd, resulterer CKD-MBD i økt risiko for kardiovaskulære hendelser og økt mortalitet (1–3).
Sekundær hyperparatyreoidisme ved CKD er en følge av lave nivåer av aktivt vitamin D, økende fibroblast vekstfaktor 23 (FGF-23), hypokalsemi og hyperfosfatemi (7). Tertiær hyperparatyreoidisme (persisterende høy PTH og hyperkalsemi) skyldes utvikling av autonom PTH-sekresjon hos personer som har hatt sekundær hyperparatyreoidisme i lengre tid (1,7).
Vitamin D-mangel (25-OH-D <50 nmol/L) er vanlig ved CKD og medfører redusert benformasjon, økt benresorpsjon og redusert mineralisering uavhengig av nivå på PTH og aktivt vitamin D (kalsitriol (1,25-OH-vitamin D) ) (1). Suboptimal vitamin D-status er også assosiert med sekundær hyperparatyreoidisme og lav bentetthet hos pasienter med CKD inklusive dialysepasienter (6).
I tillegg til forstyrrelsene knyttet til CKD-MBD vil bruk av legemidler som forstyrrer benmetabolismen, som glukokortikoider, diuretika og protonpumpehemmere forverre skjeletthelsen. I tillegg til glukokortikoidenes effekt på benvev og kalsium-utskillelse, kan de føre til hypogonadisme som også har negativ effekt på benomsetningen (4,5).
Etter nyretransplantasjon, har det vært dokumentert signifikant tap av bentetthet de første 6 månedene etter transplantasjon. Etablert CKD-MBD før transplantasjon, behandling med glukokortikoider og kalsinevrinhemmere (ciklosporin, takrolimus) og vedvarende forstyrrelser i mineralmetabolismen postoperativt er medvirkende årsaker. Så mange som 90% av pasientene får hypofosfatemi (4,6) som over tid kan føre til osteomalasi og progressiv demineralisering4. Suboptimal vitamin D-status (25-OH-vitamin D < 50 nmol/L) ses hos opptil 80% innen de tre første månedene og kan gi hypokalsemi og fall i bentetthet (6). Hyperparatyreoidisme normaliseres kun hos 30% i løpet av første året og hos 57% i løpet av to år (4,6). Persisterende høy PTH ved god transplantat funksjon skyldes i hovedsak tertiær hyperparatyroidisme.
Moderne medikamentprotokoller med lavere steroiddoser har bidratt til at bentapet er mindre uttalt nå enn tidligere.
Osteoporose uten brudd gir ingen symptomer. Lavenergibrudd (fall fra egen høyde eller lavere) er imidlertid diagnostisk for osteoporose. Vertebrale brudd kan gi ryggsmerter, men er ofte asymptomatiske, med høydetap og utvikling av kyfose som typiske funn. De fleste kompresjonsfrakturer oppdages ikke, da de kan forekomme uten fall eller de vanlige symptomer og tegn ved akutt fraktur (1).
Bentetthetsmåling ved dual energy x-ray absorptiometri (DXA) er anbefalt hos pasienter med CKD 3-5D som har etablert CKD-MBD og/eller andre risikofaktorer for osteoporose, samt etter nyretransplantasjon (1). Hos postmenopausale kvinner og menn over 50 år uten brudd er T-skår ≤ -2,5 ved DXA i columna eller hofter diagnostisk for osteoporose3,7. DXA-måling av underarm med radius 33% anbefales ved hyperparatyreoidisme og når måling i columna eller hofter er vanskelig å tolke (3).
I tillegg til de vanlige feilkildene ved DXA er det viktig å være klar over at kaliumbindere kan påvirke verdier målt i columna (3,8), og at bentetthet i underarm med AV-fistel kan være falsk lav (9,10).
Vertebral Fracture Assessment (VFA), sidebilde av lumbal- og torakalcolumna, er anbefalt hos pasienter med CKD 3-5D, ved høydetap > 4 cm, tidligere vertebralt brudd, og/eller ved glukokortikoidbehandling av mer enn 3 mnd varighet (3).
Hos pasienter med CKD eller nyretransplanterte anbefales følgende blodprøver: Hb, natrium, kalium, magnesium, fritt kalsium, fosfat, PTH, 25-OH-vitamin D, kreatinin (ev. cystatin C), venøs syre-base-status, benspesifikk alkalisk fosfatase (bALP) og prokollagen type 1 N-terminal propeptid (P1NP).
Ved vurdering av PTH bør trenden (persisterende høy eller progressiv stigende) vektlegges og ikke enkeltmålinger (7).
Hos pasienter med CKD stadium 4-5 og hos nyretransplanterte pasienter bør osteomalasi (mineraliseringsdefekt) mistenkes ved vitamin D mangel, muskel-skjelettsmerter og høy bALP.
Benomsetningsmarkører er enten kollagenfragmenter eller enzymer fra benceller som frigjøres til blodbanen og kan gi et «øyeblikksbilde» av benremodelleringsprosessen2. I klinisk praksis bruker vi benformasjonsmarkørene P1NP og bALP. CTX-1 er en benresorpsjonsmarkør som er mindre egnet i klinisk praksis siden den har døgnvariasjon, må tas fastende og er avhengig av nyrefunksjon. Etter fraktur kan man se økning i benomsetningsmarkører inntil 12 måneder (høyest etter 2-3 måneder). Menopause, malignitet i skjelettet, sykdommer med høy benomsetning (f.eks. hyperparatyreoidisme) og legemidler som øker benomsetning (aromatasehemmere, tyroksin, teriparatid, romosozumab) øker også nivået av disse markørene (2,11). Ved bruk av glukokortikoider faller bALP og P1NP12. Mens bALP er uavhengig av nyrefunksjon kan total P1NP bli forhøyet ved redusert nyrefunksjon (eGFR ≤ 44 ml/min.)13. Intakt P1NP (tredje-generasjon) skal ikke påvirkes av nyrefunksjon, men dette måles per dags dato ikke i klinisk praksis i Norge.
Siden DXA er en kvantitativ analyse og tilgjengelige benomsetningsmarkører i hovedsak reflekterer benmetabolismen innenfor et begrenset tidsrom, er det behov for tilleggsverktøy for å vurdere bruddrisiko hos nyrepasienter, inkludert analyser som gir informasjon om benkvalitet.
FRAX (Fracture Risk Assessment Tool) er en risikokalkulator som kan brukes til både å predikere frakturrisiko og avklare behov for DXA-måling. FRAX har flere svakheter, blant annet tar den ikke høyde for varighet og alvorlighetsgrad av risikofaktorene. Selv om FRAX ikke inkluderer CKD som en av risikofaktorene (1,3) kan verktøyet trolig brukes hos pasienter med CKD og nyretransplanterte (3). Se FRAX Norge.
Trabekulær benskår (TBS) er et surrogatmål for benvevets mikroarkitektur i lumbalcolumna og måles med et eget software i DXA-apparater ved bentetthetsmåling. TBS ser ut til å predikere frakturrisiko ved CKD, men den bør ikke brukes alene ved beslutninger om behandling av lav bentetthet (1,2).
Benbiopsi betraktes fortsatt som gullstandard for evaluering av skjelettmetabolismen, jmf. Internasjonale retningslinjer (14). Både statiske og dynamiske parametere for benmodellering samt grad av mineralisering kartlegges. Kortikalt og trabekulært benvev vurderes hver for seg. Metoden er imidlertid invasiv, tidkrevende og avhengig av trent personell. I skrivende stund gjøres det ikke benbiopsier rutinemessig på klinisk indikasjon i Norge.
Hos pasienter med CKD stadium 1-3 anbefales samme behandling for osteoporose som for pasienter uten CKD (3,7). Der dokumentasjonen bak råd om bruddforebyggende behandling er god for pasienter med CKD stadium 1-3, er den mindre omfattende og usikker for nyresykdom stadium 4-5D (7). Det introduserer usikkerhet, samtidig som potensiale for skade ved aktiv behandling er større i denne gruppen. Det er derfor ekstra viktig med dialog med pasienten før oppstart av aktiv behandling.
Behandling for hyperparatyroidisme, forstyrrelser i mineralbalansen og syre- baseforstyrrelser bør optimaliseres før spesifikk behandling for osteoporose er aktuelt (3,7).
Medikamentell behandling av osteoporose ved langtkommen nyresvikt er en spesialistoppgave som i flere tiår har hatt lav prioritet. Generelt er det svak evidens for effekt av slik behandling, da pasienter med CKD-MBD regelmessig har vært utelatt fra større medikamentstudier. Med økende fokus på persontilpasset medisin, er det viktig å vurdere sannsynlig nytte av osteoporosebehandling opp mot risiko, helst i samforståelse med pasienten. Pasienter med lavenergifraktur bør vurderes for spesifikk osteoporotisk behandling uavhengig av bentetthetsmåling.
Antiresorptive legemidler hemmer den osteoklastiske benresorpsjonen. De mest potente er bisfosfonater og denosumab (2). Ved bruk av bisfosfonater ved eGFR < 30 ml/min. bør forsiktighet utvises pga. manglende sikkerhetsdata. Bisfosfonater kan vurderes hos pasienter med CKD 4-5D etter konferering med endokrinololog/nefrolog (2,3). Det bør da vurderes å gi halv dose av legemidlet og ved valg av zoledronsyre bør infusjonstiden dobles (ca. 40 minutter). Bisfosfonater blir dialysert og bør derfor gis rett etter dialyse (2). Behandlingspause bør overveies etter 5 års behandling med alendronat eller 3 år med zoledronsyre, dersom bentetthetsmålinger ligger høyere enn -2,5, og det ikke er oppstått nye frakturer. Hvis fortsatt T-score ≤ -2,5 anbefales 6 infusjoner eller 10 års peroral behandling før pause. Kontinuerlig behandling utover dette anbefales generelt ikke. Under behandlingspause kan bentetthet måles hvert 2.-3. år og bALP en gang årlig. Ved nytt lavenergibrudd eller signifikant fallende bentetthetsmåling er det aktuelt å starte med bisfosfonat igjen eller skifte til annen behandling (22,23).
Denosumab foretrekkes ofte ved eGFR < 30 ml/min da den er uavhengig av nyrefunksjon. Man bør være oppmerksom på at risikoen for hypokalsemi øker med redusert nyrefunksjon og behandling med kalsimimetikum, noe som kan forekomme hos opptil 25% av pasienter (2). Det er viktig at pasientene har adekvat kalsium tilskudd og vitamin D status. Fritt kalsium bør følges etter oppstart av denosumab ved CKD 4-5, og nadir verdi forekommer 2-8 uker etter administrering (2). Seponering av denosumab er assosiert med økt risiko for vertebrale frakturer (opptil 30% hos postmenopausale kvinner) og må etterfølges av annen antiresorptiv behandling (2). Teriparatid (syntetisk PTH) er anabol behandling som øker antall osteoblaster ved å redusere apoptose og øke modning og aktivering av osteoblaster og preosteoblaster (4). Medikamentet brukes maksimalt i to år og kan forårsake hyperkaslemi. Det er kontrindisert ved alvorlig nyresvikt og hyperparatyreoidisme. Romosuzumab virker både anti-resorbtivt og anabolt, men er foreløpig lite studert hos pasienter med CKD grunnet risiko forbundet med hjerte- karsykdom.
Måling av PTH og bALP kan være veiledende i valget mellom antiresorptiva eller anabol behandling. Ved PTH > 2 x øvre referansegrense og bALP > øvre referansegrense eller normal benomsetning, anbefales som regel bisfosfonat eller denosumab. Ved lav benomsetning definert ved PTH < 2 x øvre referansegrense og bALP < nedre referansegrense kan teriparatid vurderes. Internasjonalt gjøres benbiopsi ved noen sentra ved grenseverdier.
CKD-MBD følges i hovedsak av nyreleger i forbindelse med oppfølging av grunnlidelsen. Ved oppstart av spesifikk osteoporosebehandling vil det noen ganger være nødvendig å konferere endokrinolog. For å evaluere bivirkninger, terapeutisk respons, pasientetterlevelse, og for å vurdere reoppstart av behandling etter en behandlingspause bør følgende blodprøver kontrolleres minst en gang årlig (3): Fritt kalsium, PTH, 25-OH-vitamin D, bALP, P1NP, fosfat, magnesium og kreatinin.
Referanser: