Redusert hørsel regnes som en av de viktigste modifiserbare risikofaktorene for demens. Grunnet den svært høye forekomsten av redusert hørsel vil selv en liten bedring av hørsel i samfunnet kunne føre til en kraftig reduksjon i demensforekomsten. Kunnskap og bevissthet blant leger om sammenhengen er nødvendig for å redusere underbehandling av redusert hørsel.
Christian Myrstad, geriater og stipendiat, Sykehuset Levanger og Nasjonalt senter for aldring og helse/UiO.
Bo Engdahl, forsker/Ph.D., Folkehelseinstituttet.
Hørselsnedsettelse er en tilstand hvor evnen til å oppfatte lyder svekkes. Dette kan skyldes en rekke faktorer, inkludert aldersrelaterte endringer (presbyacusis), støyskade, genetiske faktorer (arv), sykdommer og medikamenter (1). Audiometriske tester brukes for å diagnostisere tilstanden ved å måle i decibel (dB) terskelen for hørbarhet i forskjellige frekvensområder (kHz). Som risikofaktor for demens er redusert hørbarhet for talefrekvensene (0,5-4 kHz) mest relevant. Hørselstap har mange definisjoner, men klassifiseres ofte som mildt (25-39 dB), funksjonsnedsettende (≥35 dB), moderat og alvorlig (≥40 dB), eller døvhet. Se Tabell 1.
Hørselstap er en vanlig tilstand spesielt blant eldre, men med økende forekomst fra 40-årsalderen og forekomsten globalt er 25% hos personer over 60 år (≥20 dB) (2). Ifølge WHO er omtrent 1,5 milliarder (20%) av verdens befolkning berørt av hørselsnedsettelse, hos 430 millioner (5%) er det et funksjonsnedsettende tap (>35 dB), og 20% bor i høyinntektsland. En studie av forekomsten av hørselstap (≥20 dB) i HUNT2 og HUNT4 (55% hos personer >64 år, 2017-2019) viser at redusert hørsel er utbredt i den eldre befolkningen i Norge, men at den har falt med 10% de siste 20 årene til 18% i 2018 (3). Ifølge Hørselhemmedes landsforbund har 1 million nordmenn nedsatt hørsel og 300.000 har hørselskorrigerende behandling som høreapparat (4).
Anslagsvis lever 55 millioner mennesker med demens, ca. 100.000 av dem i Norge. Antallet anslås å tredobles innen 2050 (5, 6). Demens er en samlebetegnelse for flere sykdommer som kjennetegnes av en progressiv reduksjon i kognitive funksjoner, inkludert hukommelse, resonnering og evnen til å utføre daglige aktiviteter (6). Forekomsten av demens i Norge ble grundig kartlagt i 2021 etter studien HUNT4 70+. Standardisert prevalens i Norge var 15% blant personer fra 70 år (5). Antall personer med demens forventes å stige betraktelig grunnet økende levealder, men med en forskyvning av debuttidspunkt til høyere aldre.
Siden det ikke er mulig å studere om redusert hørsel forårsaker demens i randomiserte kontrollerte studier er studier av observerte sammenhenger i kohortstudier det beste vi har. En hovedutfordring ved forskning på hørsel og demens er at sammenhengen kan fremstå kunstig høy på grunn av revers årsaksforklaring. Nevrodegenerasjon i auditive assosiasjonsbaner i hjernen påvirker bearbeidelsen av hørselsinntrykkene og redusert hørsel kan dermed være et symptom på slik nevrodegenerasjon ved demens. Patologiske forandringer kan starte mer enn 20 år før man får demensdiagnose, så for å unngå revers kausalitet må oppfølgingstiden være tilsvarende (7). Foreløpig er HUNT alene i verden om å tilby både en slik oppfølgingstid, audiometrisk hørselsdata og demensdiagnoser stilt av et ekspertpanel (5, 8).
En metaanalyse presentert av ekspertgruppen som gjennomgikk demenslitteraturen for The Lancet i 2017 inkluderte tre kohortstudier med audiometrisk hørselstap ved inklusjon, mer enn 5 års oppfølgingstid (9-17 år) og justering for relevante konfunderende faktorer inkludert kardiovaskulær sykdom.(9) En annen metaanalyse fra samme år viser at det på tidspunktet fantes minst 26 tverrsnittstudier og 6 kohortstudier som ikke oppfylte disse kravene. Studiene i Lancet-rapporten var konsistente (I2 = 29%) og viste en nesten doblet risiko for demens for personer med redusert hørsel (relativ risiko [RR] 1,94, 95% konfidensintervall [KI] 1,38-2,73). Rapporten konkluderte med at 9% (population attributable fraction, PAF) av demensforekomsten var forårsaket av redusert hørsel, og at hørsel dermed var den mest utslagsgivende risikofaktoren for demens. Det store utslaget redusert hørsel utgjør er ikke på grunn av størrelsen på risikoen, men grunnet den svært høye forekomsten av redusert hørsel i samfunnet. Selv få års utsettelse av redusert hørsel gjennom forebygging, eller behandling som utsetter konsekvensene redusert hørsel fører med seg, skal derfor gi en kraftig reduksjon i forekomsten av demens. Størrelsen på PAF-verdien for hørsel er imidlertid omdiskutert, ettersom utregningen inkluderte forekomsten av mildere hørseltap, som ikke ble inkludert i studiene av risiko (10).
Forskning de siste årene svekker imidlertid sammenhengen noe. Tar vi utgangspunkt i de seks siste studiene som er inkludert i den siste Lancet-rapporten (2024) og legger til ytterligere to ferske studier med like inklusjonskriterier, viser vår metaanalyse en 27% økt risiko (RR 1,27, 95% KI 1,01-1,58), dvs. en tredel av risikoen fra Lancet-rapporten i 2017, og betydelig inkonsistens (I2 = 91%) (11-13). Se Figur 1. I studien av sammenhengen mellom redusert hørsel og demens med data fra HUNT (Myrstad et al, 2023), med den hittil største populasjonen og den lengste oppfølgingstiden, var sammenhengen svak og kun signifikant i gruppen under 85 år (RR 1,36, 95% KI 1,11-1,67), det siste antakelig fordi de aller eldste med demens falt ut av studien grunnet død før oppfølgingstidspunktet (12).
Rasjonalet bak hørselskorrigerende behandling som et tiltak for å redusere demensforekomsten baserer seg på flere årsaksforklaringer (14). Redusert sensorisk stimuli gir redusert dannelse av nye nevroner og synapser og påvirker direkte hjernevolumet. Indirekte er redusert hørsel årsak til sosial isolasjon og i noen tilfeller depresjon, som i tillegg til å forsterke den direkte mekanismen også er individuelle risikofaktorer for demens. Redusert hørsel gir i tillegg økt bruk av kognitive ressurser for auditiv prosessering, som gir reduserte kognitive reserver til andre kognitive funksjoner. Til slutt finnes en lang rekke felles risikofaktorer for redusert hørsel og demens som er viktig å ta hensyn til ved forskning på sammenhengen (15).
Den vanligste behandlingsmetoden er høreapparat, men avhengig av årsak gjøres også fjerning av ørevoks, kirurgi, ossikkeltransplantasjon ved kalsifikasjon i mellomøret og implantasjon av cochleaimplantat. Flere studier har vist en sammenheng mellom bruk av høreapparat og redusert risiko for demens. I en metaanalyse i 2022 var bruk av høreapparater assosiert med 19% lavere risiko for demens sammenlignet med de med ukorrigert hørselstap (16). En randomisert kontrollert studie over tre år viste imidlertid ingen redusert risiko for demens ved bruk av høreapparater, annet enn i en sensitivitetsanalyse med personer med økt risiko for kognitiv svikt ved baseline (17). I Norge har vi behovsprøvd refusjon for høreapparater, men stigma knyttet til bruk, manglende bevissthet og for sen oppstart av behandling er hyppige årsaker til underbehandling (18).
Redusert hørsel er en vanlig tilstand som øker med alderen og er en viktig risikofaktor for demens. Sammenhengen mellom hørselstap og demens er godt dokumentert, men nyere forskning antyder at risikoøkningen ikke er like stor som tidligere antatt. Tidlig diagnostisering og behandling av hørselstap, spesielt gjennom bruk av høreapparater, kan redusere risikoen for demens og forbedre livskvaliteten for eldre. Funnene understreker viktigheten av å inkludere hørselsscreening som en del av forebyggende helsearbeid for å bedre livskvaliteten i befolkningen og redusere unødvendig ressursbruk.
Referanser
