Lisa Aarhus, Konstituert overlege på Diakonhjemmet sykehus. Arbeidsmedisiner og overlege på Statens Arbeidsmiljøinstitutt
Lungene er vårt største kontaktorgan mot omgivelsene. Hver dag inhalerer vi tusenvis av liter luft, og for noen arbeidstakere skjer dette i et arbeidsmiljø med helseskadelig støv, røyk eller gass. Likevel er arbeidsrelatert lungesykdom ofte underkjent i klinisk praksis.
Til tross for godt forebyggende arbeid er kjemiske og biologiske eksponeringer fortsatt en del av hverdagen for mange norske arbeidstakere. I levekårsundersøkelsen for arbeidsmiljø oppgir én av seks norske arbeidstakere at de utsettes for støv, røyk eller gass i arbeidshverdagen, mens én av fem eksponeres for biologisk materiale (1). Mest utsatt er ansatte i bygg- og anleggsbransjen, industri, landbruk, bilverksteder og avfallsbransjen. Samtidig oppgir to av fem at de ikke er tilstrekkelig beskyttet mot helseskadelige eksponeringer (1).
En nylig studie basert på data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) viser at rundt 14 prosent av arbeidere i manuelle yrker rapporterer om luftveisplager i tilknytning til arbeidet, sammenlignet med seks prosent i kontorbaserte yrker (2). Utredninger fra de arbeidsmedisinske avdelingene i Norge viser at arbeidsrelatert lungesykdom er den vanligste sykdomsgruppen blant yngre arbeidstakere (3). Dette speiler et klassisk sosialt og yrkesbetinget helsegradientmønster.
Arbeidsrelatert lungesykdom favner et bredt spekter av tilstander. De vanligste er obstruktiv lungesykdom som astma og kols, interstitiell lungesykdom og lungekreft.
Arbeidsrelatert astma utgjør anslagsvis 10–15 prosent av nyoppstått astma hos voksne (4). Tilstanden inndeles i nyoppstått astma og astma som forverres av arbeidet, og kan være enten allergisk eller irritantutløst. Ved allergisk arbeidsrelatert astma faller muligheten for remisjon raskt dersom eksponeringen fortsetter, og tidlig i sykdomsforløpet ses ofte forverring av symptomer, bronkial hyperreaktivitet og redusert lungefunksjon (5). Å intensivere medikamentell behandling uten å adressere årsaken er derfor ikke tilstrekkelig.
Epidemiologiske data tyder på at rundt 15 prosent av kolstilfellene anses å kunne tilskrives arbeidsrelatert eksponering (6). Dette gjelder særlig langvarig eksponering for mineralstøv, sveiserøyk, dieseleksos, metallrøyk og organisk støv (1). I klinikken møter vi ofte pasienter som røyker, men der yrkeseksponering har bidratt betydelig til sykdomsutvikling og progresjon. Studien fra HUNT viser blant annet at norske bønder, anleggsmaskinførere og maskinoperatører fortsatt har raskere fall i lungefunksjonen over tid sammenliknet med kontorarbeidere (2).
Pneumokonioser, som silikose og asbestose, er sjeldne tilstander i Norge i dag, men kan forekomme ved blant annet steinbearbeiding, tunnelarbeid og rivning av eldre bygg. Sandblåsing av jeans i den tredje verden og arbeid med de nyere kvartsbaserte countertop‑steinplatene i Norge og andre sammenliknbare land er eksempler på nyere kilder til kvartseksponering.
Hypersensitivitetspneumonitt forekommer noe hyppigere på de arbeidsmedisinske avdelingene og kan utløses av både biologiske og kjemiske allergener, som organisk støv fra mikroorganismer eller isocyanater. Utsatte yrker omfatter blant annet bønder, samt arbeidere i fiske‑ og treindustrien. Tidlig i forløpet kan tilstanden gi influensalignende symptomer etter eksponering, mens kronisk eksponering kan føre til irreversibel lungefibrose.
Lungekreft er fortsatt den kreftformen som tar flest liv i Norge. Yrkeseksponeringer som asbest, kvarts, dieseleksos og sveiserøyk bidrar betydelig til sykdomsbyrden, og ifølge de fleste anslag er om lag 15 prosent av lungekrefttilfellene forårsaket av arbeidsrelaterte eksponeringer (7).
Riktig diagnose kan åpne for målrettede tiltak på arbeidsplassen, forhindre videre sykdomsutvikling og økonomisk erstatning. Hva kan indremedisineren gjøre? Først og fremst bør arbeidsanamnesen få en mer sentral plass. Arbeidsrelatert lungesykdom har som oftest ingen særegne kliniske eller morfologiske kjennetegn, og en eventuell sammenheng må derfor oppdages fra en yrkesanamnese. Dersom man tenker at arbeidet er relevant for sykdomsbildet bør man spørre hva pasienten gjør, hvilke stoffer de utsettes for, og om symptomene varierer med arbeid. Når man har avdekket en mulig arbeidsrelatert lungesykdom er neste trinn å koble pasienten til riktige instanser utenfor sykehuset. Det er tre inngangsporter:
1. Pasienten melder selv til NAV: For å få en tilstand vurdert som mulig yrkessykdom må pasienten selv eller arbeidsgiver sende inn krav via NAVs digitale søknadsløsning for yrkesskade og yrkessykdom (8).
2. Legen melder til Arbeidstilsynet: Vi indremedisinere kan også bidra til å starte prosessen. Ved mistanke om arbeidsrelatert sykdom kan legen fylle ut skjemaet “Melding om mistenkt arbeidsrelatert sykdom til Arbeidstilsynet” på Arbeidstilsynets nettsider (9) og sende dette via eDialog eller per post. NAV mottar da kopi og kontakter pasienten for å avklare om vedkommende ønsker å søke om godkjenning som yrkessykdom. Iblant vil NAV be om vurdering ved en arbeidsmedisinsk avdeling.
3. Legen henviser til arbeidsmedisinsk avdeling: Dersom det foreligger sannsynlig arbeidsrelatert sykdom som trenger vurdering av årsakssammenheng eller råd om tiltak på arbeidsplassen, bør legen henvise direkte til arbeidsmedisinsk avdeling, som da vil gjøre en samlet vurdering og overta prosessen med å veilede pasienten i NAV‑søknaden og melde til Arbeidstilsynet.
Det er fem arbeidsmedisinske avdelinger i Norge: Tromsø, Bergen, Skien og Oslo (Ullevål sykehus og STAMI). Arbeidsmedisineren kan blant annet bidra med vurdering av årsakssammenheng, rådgivning om tiltak på arbeidsplassen og med spørsmål om økonomisk erstatning.
Vurdering av årsakssammenheng gjøres ut fra flere forhold: Sykdomsbildet må være karakteristisk og forenlig med den aktuelle eksponeringen, eksponeringen må ha vært tilstrekkelig i konsentrasjon og tid, tidsforløpet må være rimelig, og andre mulige årsaker må vurderes. I praksis er det ofte utfordrende å fastslå en årsakssammenheng, og utredningene blir gjerne omfattende.
Iblant vil det være aktuelt å innføre tiltak på arbeidsplassen, som kan omfatte både tekniske løsninger, organisatoriske endringer og personlig verneutstyr. Godt forebyggende arbeid har utvilsomt bidratt til bedre arbeidsforhold og mindre arbeidsrelatert lungesykdom i Norge. Samtidig har teknologiske endringer, miljøforbedrende tiltak og det grønne skiftet introdusert nye kjemiske og biologiske eksponeringer og et fortsatt behov for oppmerksomhet.
Ordningene for økonomisk erstatning kan være kompliserte, og arbeidsmedisinske avdelinger bistår ofte med dokumentasjon og vurderinger som kreves i slike saker. For pasienten kan dette ha stor betydning både økonomisk og i møte med videre behandling og rehabilitering.
Vi indremedisinere møter mange lungesyke pasienter og har dermed en reell mulighet til å få prosessen i gang. I en travel klinisk hverdag er det forståelig at dette ikke alltid prioriteres, men ofte er det små grep som skal til. Når vi stiller noen få målrettede spørsmål om arbeidsforhold, kjenner til nettsidene med skjemaene fra NAV og Arbeidstilsynet, eller henviser til arbeidsmedisinsk avdeling når det er behov, kan vi bidra til mer enn behandling. Slik kan vi bidra til å begrense videre sykdomsutvikling og redusere risikoen for nye arbeidsrelaterte lungesykdommer.
