Behandlingen av pasienter med inflammatorisk tarmsykdom kan være krevende. Det kommer stadig nye medisinske behandlingsalternativer for å redusere den inflammatoriske prosessen, men hovedproblemet er fortsatt at vi ikke kjenner årsaken til disse sykdommene.
Myelodysplastiske syndromer består av en rekke sykdommer med patologi i benmarg, som alle kjennetegnes med en eller flere cytopenier i blodet. Artikkelen gir en kort beskrivelse av sykdommen og redegjør for moderne diagnostikk og behandling.
Akromegali er en sjelden sykdom som i tidlig sykdomsfase har uspesifikke symptomer. Derfor stilles diagnosen gjerne med mange års forsinkelse og etter at irreversible skjelettforandringer og organkomplikasjoner er etablert. Stilles diagnosen tidlig øker sjansen for helbredelse, og de irreversible forandringene er mindre uttalt. Dette forutsetter at man kjenner til de uspesifikke symptomene, har sykdommen i mente og foretar målrettet prøvetaking hvis man møter en pasient med kombinasjon av flere uspesifikke symptomer.
I Sverige ble det i 2010 i regi av Socialstyrelsen publisert nasjonal retningslinjer for demensutredning – og behandling basert på evidensbasert metodologi (1). Disse retningslinjene angir en rangordning som betegnes prioritet (der prioritet 1 er best og prioritet 10 angir minst nytte), ikke-gjøre, og FoU (forskning og utvikling). Metoden for rangordningsprosessen finnes beskrevet i publikasjonen fra Socialstyrelesen (1). Det finnes foreløpig ingen norske retningslinjer for demens. Her omtales de svenske retningslinjene for demensutredning og hvorledes biologiske markører ved demens anbefales brukt i Sverige.
I 2011 ble det for første gang publisert europeiske retningslinjer for ”the management of dyslipidemias” som et felles dokument fra the European Society of Cardiology (ESC) og the European Atherosclerosis Society (EAS) (1). Retningslinjene kom på trykk i mai og ble ellers grundig presentert på ESC’s årlige kongress som ble avholdt i Paris i august. Men er disse retningslinjene relevant for norske klinikere, og harmonerer anbefalingene med våre egne nasjonale retningslinjer utgitt av Helsedirektoratet i 2009 (2, 3)?
