Resultater fra flere undersøkelser har vist at atenolol har kommet dårligere ut enn andre β-blokkere i kliniske studier. Årsaken til manglende effekter på harde, kliniske endepunkter kan blant annet være relatert til preparatets vannløselighet. Dette gjør at atenolol ikke går inn i sentralnervesystemet, hvilket kan føre til redusert efferent vagusaktivitet. Andre faktorer kan også være involvert. I motsetning til andre β-blokkere øker ikke atenolol perifer vasodilatasjon, og effekten på blodtrykket i aorta, som er bedre korrelert til kardiovaskulære risikofaktorer enn trykket i arteria brachialis, er mindre.

Magesekkens funksjon, spesielt produksjonen av magesyre, har gjennom tidene vært tillagt stor betydning. Den sure magesaftens evne til å drepe nedsvelgede mikroorganismer, gjør at det er lite mikrobielt mangfold i dette organet. Helicobacter pylori er en av de få mikroorganismer som kan leve i dette miljø, og samspillet mellom denne bakterien og magesekkens eget hormon, gastrin, kan forklare patogenesen for de fleste lidelser i øvre gastrointestinal traktus.

I denne artikkelen presenterer vi en del synspunkter på hvorfor slagmedisinsk forskning og kompetansekrav til slagleger er viktige forutsetninger for god hjerneslagbehandling. Vi redegjør også for hvordan Norsk hjerneslagregister er et viktig verktøy for kvalitetssikring og kvalitetsforbedring av slagbehandlingen i Norge. Vi vil særlig fokusere på de muligheter og utfordringer som indremedisinen står ovenfor i forhold til hjerneslag.

Sekundærprofylakse er behandling som gis for å forebygge nye hjerneslag og andre vaskulære hendelser. Valg av forebyggende behandling baseres på kunnskap om risikofaktorer, etiologisk mekanisme, effekt av forebyggende tiltak og forventet prognose. Behandlingen må skjønnsmessig individualiseres basert på balanse mellom indikasjoner, kontraindikasjoner og potensiell nytte for den enkelte.

Alle pasientar med hjerneslag bør behandlast i ei slageining (1, 2). Behandling i slageining reduserer risiko for død og funksjonssvikt (3), og er det einskilde tiltaket i behandlingskjeda som reddar flest menneskje frå å døy eller få alvorlege funksjonstap.