Indremedisinere er kjent for å være kunnskapsrike, engasjerte og samvittighetsfulle leger som tar pasientene på alvor, og gjør sitt beste for å lindre symptomer eller kurere sykdom. Fedme og fedmens komplikasjoner lærte vi imidlertid lite om i løpet av medisinstudiet og spesialistutdannelsen, og mange kan derfor ha behov for litt voksenopplæring. Dette temanummeret av Indremedisineren inneholder flere interessante og velskrevne artikler om somatiske, etiske og psykososiale aspekter ved behandling av fedme som kan øke kunnskapsnivået og føre til bedre behandling av pasienter som sliter med fedme.
Overvekt og fedme er definert som tilstander med forhøyet kroppsfettmasse og påfølgende økt risiko for vektrelaterte følgesykdommer (1). Kroppsmasseindeks (KMI/BMI) er sterkt positivt korrelert med kroppsfettmasse, og høy BMI er assosiert med hypertensjon, dyslipidemi og hyperglykemi (Figur 1). Disse modifiserbare risikofaktorene for hjerte- og karsykdom forklarte tilsammen over halvparten av dødsfallene i Norge i 2013 (2). Forekomsten av fedme har økt betydelig de siste tiårene, og omlag en av fem voksne nordmenn har fedme (BMI≥30 kg/m2), mens om lag 100.000 har sykelig overvekt (BMI≥40 kg/m2, eller (BMI 35-39,9 kg/m2 pluss minst en fedmerelatert følgesykdom) (3, 4). Fedme mangedobler risikoen for flere sykdommer som for eksempel diabetes (Figur 2), og dersom alle var normalvektige ville forekomsten av nyoppstått diabetes mer enn halveres (5, 6).
Mange leger har dessverre fordommer mot pasienter med fedme, og det er vanlig å oppfatte fedme som en selvpåført lidelse forårsaket av latskap og lav kognitiv kapasitet. Denne problemstillingen samt stigmatisering, tas opp og diskuteres på en god måte i artiklene til Bjørn Hofmann og Tor-Ivar Karlsen. Livskvalitet er for øvrig et undervurdert behandlingsmål i all medisinsk behandling, og Karlsen understreker i sin artikkel at lav livskvalitet kan være en sterk motivator for å søke behandling, samt at betydelig vektreduksjon gir klinisk signifikant økt livskvalitet.
De tre hyppigste, og kanskje de mest alvorlige fedmerelaterte følgesykdommene, diabetes type 2, hypertensjon og obstruktiv søvnapné, er i dette temanummeret godt beskrevet av noen av landets fremste eksperter i sine fagfelt. En viktig fellesnevner for disse sykdommene er at vektreduksjon er helt sentralt i behandlingen, mest for diabetes og obstruktiv søvnapné, men også for hypertensjon. Økende grad av vektreduksjon gir større behandlingsgevinst for alle tre, og intensiv livsstilsintervensjon og kalorirestriksjon er basis for all fedmebehandling. Pasienter som ikke når behandlingsmålet kan tilleggsbehandles med en av de nye vektreduserende medikamentene som nå blir markedsført i Norge, og vektreduserende kirurgi være en god tilleggsbehandling ved sykelig overvekt.
Vektreduksjon er imidlertid ikke så vanskelig, hovedproblemet for de fleste er å stabilisere vekten etterpå. De fleste som har prøvd en slankekur har kjent dette på kroppen, og behandlingssøkende pasienter med sykelig overvekt forteller ofte at de har slanket seg titalls eller til og med hundretalls kilo gjennom livet, men at de hver gang har gått opp i vekt igjen, gjerne forbi sin gamle «matchvekt» . Det er mange grunner til at vektstabilisering er vanskelig. For det første kreves varige endringer i levevaner, men «gammel (u)vane er vond å vende», og psykososiale problemer og livskriser kan gjøre det vanskelig å opprettholde disse. Dernest lever vi et fedmedisponerende samfunn med overflod av energitette og usunne fristelser som kan være vanskelig å motstå. Tilslutt, som om ikke dette er nok, opplever de fleste en ubehagelig og nagende sult, og kroppen nedregulerer dessverre sitt energiforbruk betydelig mer enn hva som kan forventes ut fra vekttapet. Disse biologiske utfordringene diskuteres på en god og forståelig måte av Catia Martins.
Det kan være tilfeldig at fedme er tema nå like før jul med alle de kulinariske fristelsene høytiden bringer med seg, men mange trøster seg kanskje med at «det er viktigere hva man spiser mellom nyttår og jul, enn mellom jul og nyttår». Dette er sannsynligvis en myte, flere studier tyder på at vektøkningen i løpet av en høytid kan være betydelig og varig, spesielt hos de som har overvekt (7,8).
Jeg håper og tror at dette temanummeret kan øke norske indremedisineres forståelse og interesse for behandling av fedme og fedmerelaterte følgesykdommer, og jeg benytter anledningen til å ønske leserne en riktig god jul og et godt nyttår.
Referanser
