Morten Mowe – pensjonert klinikkleder ved medisinsk klinikk ved Oslo Universitetssykehus

Med fylte 70 år går Morten Mowe av som klinikkleder for Medisinsk klinikk ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Han har mange års ledererfaring innen OUS, herunder Aker Universitetssykehus, og er spesialist i både indremedisin, geriatri og gastroenterologi. Vi hadde en interessant samtale omkring hans betraktninger etter mange år som overlege, forsker og leder.

Ole Kristian H. Furulund og Stephen Hewitt, redaksjonen

Hvilke tanker gjør seg mest gjeldende når du ser bakover?

– De medisinske fremskrittene har vært store og fantastiske. Jeg husker for eksempel hvordan hjerteinfarkt de første årene ble behandlet med kvalme­stillende og smertestillende, via trombolyttisk behandling på slutten av 80-tallet til at man i dag har PCI og åpner hjertets blodårer. Tilsvarende med hjerneinfarkt der man kan «fiske ut blodpropper», noe som bedrer prognosen enormt. Viktig disse årene har også vært erkjennelsen av at pasientene som oftest har flere sykdommer samtidig, og ikke bare den ene. Jeg må også trekke frem overgangen fra skriftlige journaler, som man måtte lete opp ved innleggelser om natten, til dagens digitale journalsystemer. Utviklingen har vært enorm – både faglig og digitalt. Samtidig er det uløste problemer, som det må jobbes videre med å forbedre til beste for alle.

Du startet din legekarrieren med turnus. Fortell litt om dette. 

– Min sykehusturnus var på det lutherske sykehus i Porsgrunn og distrikstjenesten i Fetsund, der jeg fortsatte som legevaktslege. Jeg glemmer ikke spøken om frokost på sengen i Porsgrunn, og at jeg til min store overraskelse fikk dette, forteller han med et blygt smil. Jeg hadde før dette jobbet flere år på Aker sykehus, som pleiemedhjelper, laboratorie­assistent, skopvakt, og som legevikar de 2 siste studieårene.

Hvorfor ble det indremedisin som spesialitet, og at du fikk spesialitet i både geriatri og gastroenterologi?

– Det var mye en tilfeldighet. På slutten av militærtjenesten i 1987 fortalte en nabo at det var et ledig assistentlegevikariat på medisinsk avdeling B på Aker sykehus. Jeg tok kontakt og kunne «møte opp mandag» Jeg gikk der 2 år i ulike korte rotasjoner. Jeg kom så over et utlyst doktogradsstipend innen eldreernæring hos professor Thomas Bøhmer ved metabolsk avdeling.(idag endokrinologi). Midlene ble stilt til rådighet via Sosialdepertamentet og daværende sosialminister Tove Strand. Gjennom dette kartla vi ernæringsstatus hos eldre, og jeg ble interessert i dette og fortsatte med stillinger innen gastroenterologi og geriatri og ble spesialist i disse to sammen med indremedisin. 

Du har også fortsatt med forskning og undervisning. Fortell litt om dette og hvordan har du opplevd ­forskningen i ditt arbeid?

– Jeg disputerte i februar 1998, og jobbet som universitetslektor i noen år fram mot dette. Jeg fullførte også spesialitetene på denne tiden. Så ble jeg satt til å lede et forbedrings­prosjekt på Aker Universitets­sylehus: «Pasienten Først», som ble initiert av daværende direktør Mai Len Sundin. I to år jobbet vi med forbedringsprosesser på sykehuset, drevet fra av ansatte. De fleste faggrupper på sykehuset ble involvert, godt støttet av sykehsuets ledelse og tillitsvalgte.

– Etter dette prosjketarbeidet fortsatte jeg som phd-veileder, som etterhvert også kvalifiserte meg til amanuensis og senere som første­amanuensis. Jeg hadde da mye student­undervisning. Jeg overtok noen stipendiater etter Thomas ­Bøhmer da han begynte å trappe ned. Jeg ble bedømt professor­kompetent våren 2013, og fortsatte som PhD-veileder for flere yrkes­grupper: lege, tannlege, klinisk farmasøyt og ernærings­fysiologer. Felles tematikk var «ernæring hos eldre»

– Slik fortsatte forskningen parallelt med det kliniske arbeidet. 

– Som avdelingsleder på indre­medisinsk avdeling på Ullevål var jeg den eneste førsteamanuensis og ble en del av forskningsgruppen her, sammen med det geriatriske miljøet. Dette ble mer krevende fra jeg overtok som klinikkleder i 2018, men jeg er glad for at jeg fortsatt fikk være en del av miljøet og følge den gode forskningen. Jeg tenker å fortsette også de neste årene som professor emeritus. 

Hvordan ser du på forskningens plass i dagens medisin?

– Forskning er en av grunnpilarene et universitetssykehus er tuftet på. Som leder har jeg jobbet for å ivareta dette. De store fremskrittene er mye et resultat av forskning. Det er samtidig viktig å ha et fokus på å implementere forskningsresultatene. Det tar ofte altfor lang tid fra viktige forskningsresultater kommer, til de blir implementert, og noen blir aldri implementert. Dette burde få større fokus fremover. Samtidig bør en ha økt fokus på forbedring av pasientforløp og prosesser i sykehuset, slik at man kan etablere evidens også på dette området.

Hvordan har du klart å holde deg faglig oppdatert?

– I tillegg til det som angår min forskning, har jeg prøvd å følge det som rapporteres fra de store kliniske tidsskriftene, som BMJ, New England Journal, JAGS, og Tidsskriftet. Jeg ser at også Indremedisineren formidler mye viktig. Forfatterene her er gjerne fagpersoner med mye internasjonal forskningserfaring. Fra jeg ble klinikkleder ble det mer utfordrende å følge med i den faglige utviklingen – det krever så mye annet å være i en slik stilling. Under pandemi­tiden ble Folkehelseinstituttet med sin kompetanse en viktig støtte, da ulike nyheter florerte fra dag til dag, og siste status kunne endre seg på kort tid.

På hvilken måte falt det seg naturlig å bli avdelingsoverlege på Aker universitetssykehus og senere klinikkleder på OUS Ullevål?

– Jeg var seksjonsleder på geriatrisk avdeling, da jeg i 2009 tok over som klinikkleder på Aker universitetssykehus i forbindelse med fusjonen. Men jeg var nok ikke helt klar over utfordringene Aker sto overfor. Med fusjonen og dannelsen av OUS og vedtaket om å legge ned Aker, var det krevende å opprettholde gløden. Fra 2011 ble fagmiljøet delt, der noen begynte på Ahus, Ullevål og Rikshospitalet, og noen gikk privat. Vi fikk etablert en generell indremedisinsk avdeling, men flere var kritiske til dette. Jeg ble avdelings­leder for denne avdelingen, først på Aker og fra juni 2012 på Ullevål, da Indremedisnsk avdeling ble en del av Medisink klinikk, under ledelse av Lena Gjevert. Jeg ble etter hvert assisterende klinikkleder og fortsatte i den stillingen til jeg ble klinikkleder høsten 2018. Av egenskaper jeg vil trekke frem som viktig å ha med seg inn i ledelse, tenker jeg det viktigste er å lytte til og ivareta sine pasienter og ansatte. En kommer langt med alminnelig høflighet overfor de man møter i eller utenfor sykehuset. Av formell lederutdanning ble det noen masterprogram på BI pluss legeforeningens kurs i ledelse. Som leder på avdelingsnivå ser jeg den kliniske erfaringen som helt vesentlig. Forskningserfaringen er også viktig.

Hvordan har din kliniske kompetanse og forskningserfaring påvirket arbeidet som klinikkleder?

– Jeg tror det ville ha vært vanskelig å fungere godt som klinikkleder i OUS uten denne erfaringen. Man kjenner sykehusdrift fra «gulvet». Man må ikke nødvendigvis være lege, men det er viktig å forstå hvordan pasientene blir påvirket av beslutningene som fattes og ta hensyn til dette i sitt virke. Med forskningens sentrale rolle, er forståelsen og oppmerksomheten rundt dette viktig når man fatter beslutninger. Jeg tror det er svært vanskelig å bli en god klinikkleder uten utdanning innen medisin eller helsefag.

OUS står overfor nye omstillinger med utbygging på Aker og Riks­hospitalet, og nedleggelse av Ullevål. Hvordan ser du på utfordringene og mulighetene fremover? Går vi fra vondt til verre?

Jeg støtter målbildet til nye OUS, men mener at Aker burde få enda mer av lokalsykehus-funksjonen enn foreslått. Helsepersonell-­kommisjonens rapport peker på at det blir færre fagfolk per pasient i tiden som kommer. Vi har også et ansvar å sikre tilstrekkelig med helsepersonell ved andre sykehus i landet. Jeg er opptatt av at sykehuset får bedre fleksibilitet enn det som har vært i gamle sykehusbygg. Men det må ikke bygges så lite at det vanskeliggjør effektiv og god drift og behandlig i framtiden. Selv om det skal bygges for store beløp i Nye OUS, utgjør ikke det mer nn 1-2 års vanlig drift. 

Hvilke refleksjoner gjør du deg om utviklingen i spesialisthelsetjenesten i dine år med å ivareta de eldre pasientene?

– Som jeg var inne på har det skjedd store fremskritt. Geriatri har stått frem som et nytt og sterkere fag, og flere områder innen geriatrien har fått mer fokus, som hjerneslag, ernæring, demens, delir, kreft og skrøpelighet.Indremedisin er også et fag å satse på, siden mange av pasientene har lidelse i flere indremedisinske organ­system, og pasienten må legges ett sted som kan ivareta det meste av dette, i samarbeid med de andre spesialitetene. Det har vært fantastisk med utviklingen innen PCI og fisking av cerebrale blodpropper ved hjerneslag. Imidlertid ser jeg også utfordringer innen overbehandling, og vi må få til gode løsninger og god kunnskap omkring når «nok er nok». De økonomiske incentivene fremmer dessverre ikke godt samarbeid ­mellom ­spesialist- og kommunehelse­tjenesten. Finansierings-systemene bør fremme de gode løsningene.

Hvilke tanker gjør du deg om indremedisinens utvikling i tiden fremover?

– Det har vært en stadig økende spesialisering innen indremedisin med flere nye spesialiteter. 

Dette er helt sentralt når vi idag kan tilby en helsetjeneste av ypperste klasse. Det er fordeler ved å kunne avgrense sitt fagområde. Dessverre har den nye spesialitetsordningen gjort det vanskeligere å kombinere generell indremedisin med de tidligere subspesialitetene. Vi ser kompleksiteten med flere parallelle sykdomsmanifestasjoner hos pasientene, og at antallet eldre øker i årene som kommer. Det er for få stillinger innen disse områdene. Jeg mener derfor at vi trenger flere indre­medisinere og geriatere, som i større grad kan ta seg av flere problem­stillinger hos den enkelte pasient.

Hvordan synes du sykehusvesenet skal utvikle seg fremover for å kunne møte det økte antall eldre på en forsvarlig måte i tiden som ligger foran oss?

– Vi har allerede snakket om endel om dette. Jeg vil videre trekke frem at finansierings-systemene må fremme de gode løsninger. ISF fremmer ikke god håndtering av den gamle pasient med mange ulike lidelser. Her må en ha større fokus på ramme­finansiering. Finansieringssystemet bør også fremme god samhandling og samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Lege­foreningen har tatt initiativ for å se på dette med overbehandling – og kloke valg. Fremover vil vi se nærmere på hvordan man kan unngå unødige innleggelser, og hvordan geriaterne og indremedisineren kan bistå sykehjemmene med faglige vurderinger. Det er mye gevinst dersom vi kan unngå en unødvendig innleggelse med en halvtimes samtale. Vi er også involvert i et prosjekt som skal se nærmere på hjemmebehandling av pasienter slik man har erfaring med fra utlandet i det som kalles «Hospital at home».

Hva gleder du deg over i fritiden?

– Arbeidet har tatt mye tid de siste årene. Ofte har jeg vært på jobb kl 07 og kommet hjem til Dagsrevyen. I tillegg til arbeid både lørdag og søndag. Egen forskning måtte vike. 

Vi har hytte på Beitostølen som har vært et viktig sted å koble av både vinter som sommer. Forruten familie så har jeg god og nær kontakt med barn og barnebarn med ukentlige treff. Så har jeg en vennegjeng fra russetiden i Sarpsborg i -73, som har holdt sammen, bl.a gjennom månedlig bridgespilling, og med årlige slalomturer til alpene og på sykkel­turer i Europa. Neste sykkeltur blir fra München til Wien. Jeg setter også pris på vår gjeng fra gastromedisinsk avdelingen på Aker som har holdt sammen med årlige pinnekjøtt-treff i 30 år. Det har blitt mer av kultur og teater siste tiden og jeg har nå flere begivenheter jeg skal være med på fremover. Med bedre tid har jeg også kommet igang igjen med trening på senter. 

Et nest siste spørsmål: Hva vil du savne fra klinikklederrollen?

– Det er mye jeg vil savne men jeg kan nevne noe. Det å være sentral i all den betydelige informasjonsstrøm som skjer på et så stort sykehus vil savnes. Det er fryktelig mye og spennende informasjon som til­kommer en klinikkleder. Samtidig vil jeg også savne de fine folkene i min ledergruppe og i min stab.

Hvilke tips måtte du ha til den som skal overta etter deg?

– Det er viktig som leder å ivareta pasienter og kollegaer på en god og ordentlig måte. Jeg har stor tro på at den nye klinikklederen Asle Medhus vil klare utfordringene bra.